Om meg

Bildet mitt
Jeg heter Vanessa (etternavnet trenger vel ikke nevnes...) og er 19. Bor på Laksevåg i en fin leilighet. Jobber i en lekebutikk, og kan trygt si at jeg vet litt for mye om leker nå. Min store lidenskap er KLÆR OG SKO! Elsk elsk elsk. Jeg bruker altfor masse penger, og på hva? Følg med på bloggen så finner du det ut... ;)

lørdag 28. juni 2008

Syden, here I come!

Nå er det akkurat 2 uker til jeg reiser til varme SYDEN !
Jeg kan ikke skrive reisemålet her, i tilfelle Sindre går inn og ser, for han skal ikke vite hvor vi skal. It's a surprise ^^

Har begynt på pakkelisten min!

PASS
BANKKORT
PENGER
FLYBILLETTER
TOGBILLETTER
HOTELLRESERVASJON
REISEFORSIKRING
MOBIL
BIKINIER
BADEHÅNDKLE
BADESKO
SVØMMEBRILLER
SKO
SOKKER
CAPS/SOLHATT
UNDERTØY
KJOLER
SKJØRT
TOPPER
KAMERA
ØREPROPPER
SOLBRILLER
SOLKREM
AFTER SUN
LYPSYL MED FAKTOR
BØKER
SKRIVEBLOKK
PENN
LADY SHAVER
BODYLOTIAN
HÅRBØRSTE
DEO
SHAMPOO
BALSAM
SÅPE
VÅTSERVIETTER
SMINKE
NEGLESAKS
NEGLELAKK
PARFYME
PLASTER
SPEIL
TANNBØRSTE
TANNKREM
Q-TIPS
SMERTESTILLENDE
BADEHÅNDKLE
MOBILLADER
REISEAPOTEK
PENGEBELTE
HÅRKUR


Har sikkert glemt noe. Men har fortsatt 2 uker på meg til å finne ut hva som er glemt!

tirsdag 24. juni 2008

To cry, or not to cry

For ca en time siden skjedde det noe merkelig noe.
Jeg reiste meg helt plutselig, fikk så veldig lyst til å gå ut.
Så jeg gjorde det.
Tok på meg skoene, og dro hetten over hodet.
Jeg gikk ut.
Regnet pøset ned på meg, men det ga en fin følelse.
Det var iskaldt, og det var skikkelig vått, men det var fint.
Jeg stod borte ved noe en kanskje kan kalle for en liten klippe.
Stod på kanten, så utover myren.
Det pøste fortsatt.
Øynene mine løftet seg mot himmelen.
DER.
Det sluttet å regne. Helt plutselig.
Skyene forsvant liksom bare over meg.
Bare meter borte regnet det fortsatt, men ikke på meg.
Jeg måtte smile.

Jeg, som egentlig skulle ut for å være for meg selv, bare sitte der å gråte, ja, jeg smilte.
Og så gikk jeg inn igjen.

Og alt ble så mye bedre. =)

You should try it.
Just a little bit of walking can really lighten up a dark day...

Mitt liv som kjæreste

Hun sitter der, foran pcen, venter på at hennes kjære skal komme inn til henne, men nei. Han sitter på rommet ved siden av, er der med en kamerat. De spiller spill, og hører på dårlig musikk. Mens hun, ja, hun kjeder seg. Og det har hun gjort de siste timene. But nobody cares.

Hva kan man forvente av en kjæreste? Kan man forvente at han skal være der hele tiden? Jeg vil si nei. Han må få lov å ha sitt eget liv. Hun også. Men hva om hun ikke har det? Hva om livet hennes tok slutt da han kom inn i det? Nå er hun ingenting uten ham, og ja, det plager henne. Selvfølgelig gjør det det. Hun vil også ha et liv. Hun vil også ha en venn som hun kan være med. Og det kan hun. Men det blir ikke det samme som før. Alt ble forandret da han entret livet hennes. Vennene sine traff hun mindre og mindre, og alt hun før levde av, tok slutt.

Er det riktig å ofre alt for den man elsker? Det er jo et valg man selv gjør, kanskje uten at en er klar over det. Du blir så betatt av den fantastiske kjæresten du har funnet, så betatt at du glemmer alt annet.

Du vil glemme.
Du vil ofre.
Du vil bare være med han.

Selvfølgelig vil du det. Du er forelsket. Du er blind. Du er dum. Hva når denne så fantastiske kjæresten blir lei av deg? Da har du ingenting igjen. For han er ditt liv. Du er avhengig.

Det er dette hun er redd for. Hun klamrer seg til ham, vil ikke gi slipp. Men det er kanskje det hun burde gjøre. For å beholde livet, er kanskje det det eneste hun kan gjøre. Og jeg støtter henne.

tirsdag 10. juni 2008

A little fairytale

Once upon a time:
There was a little girl, living with her mum.
Her mum was afraid of ghosts.
The ghosts were afraid of the girl.
The girl wasn't afraid of anything.
Anything was all.